Sorovako, som ligger på den indonesiske øya Sulawesi, er en av de største nikkelgruvene i verden. Nickel er en usynlig del av mange hverdagsobjekter: den forsvinner i rustfritt stål, varmeelementer i husholdningsapparater og elektroder i batterier. Det ble dannet for over to millioner år siden da åser rundt Sorovako begynte å vises langs aktive feil. Lateritter - jordsmonn rik på jernoksid og nikkel - ble dannet som et resultat av den nådeløse erosjonen av tropiske regn. Da jeg kjørte scooteren opp bakken, endret bakken umiddelbart farge til rødt med blodoransje striper. Jeg kunne se selve nikkelplanten, en støvete brun grov skorstein på størrelse med en by. Små lastebildekk på størrelse med en bil blir stablet opp. Veier skåret gjennom bratte røde åser og enorme garn forhindrer skred. Gruveselskapet Mercedes-Benz dobbeltdekkerbusser har arbeidere. Selskapets flagg blir fløyet av selskapets pickup-lastebiler og off-road ambulanser. Jorden er kupert og pittet, og den flate røde jorden brettes inn i en sikksakk trapesidzoid. Nettstedet er beskyttet av piggtråd, porter, trafikklys og bedriftspoliti som patruljerer et konsesjonsområde nesten på størrelse med London.
Gruven drives av Pt Vale, som delvis eies av regjeringene i Indonesia og Brasil, med innsatser som er holdt av kanadiske, japanske og andre multinasjonale selskaper. Indonesia er verdens største nikkelprodusent, og Vale er den nest største nikkelminer etter Norilsk Nickel, et russisk selskap som utvikler sibirske forekomster. I mars, etter den russiske invasjonen av Ukraina, doblet nikkelprisene på en dag og handel på London Metal Exchange ble suspendert i en uke. Hendelser som dette får mennesker som Elon Musk til å lure på hvor nikkel deres kom fra. I mai møtte han den indonesiske presidenten Joko Widodo for å diskutere et mulig "partnerskap". Han er interessert fordi elektriske kjøretøy med lang rekkevidde krever nikkel. Et Tesla -batteri inneholder omtrent 40 kilo. Overraskende er den indonesiske regjeringen veldig interessert i å flytte til elektriske kjøretøyer og planlegger å utvide gruvekonsesjoner. I mellomtiden har Vale tenkt å bygge to nye smelteverk i Sorovaco og oppgradere en av dem.
Nikkel gruvedrift i Indonesia er en relativt ny utvikling. På begynnelsen av det 20. århundre begynte den koloniale regjeringen i de nederlandske Øst -India å interessere seg for sine "perifere eiendeler", andre andre enn Java og Madura, som utgjorde hoveddelen av skjærgården. I 1915 rapporterte den nederlandske gruveingeniøren Eduard Abendanon at han hadde oppdaget et nikkelforekomst på Sorovako. 20 år senere ankom HR “flate” Elves, en geolog med det kanadiske selskapet Inko, og gravde et testhull. I Ontario bruker Inco nikkel for å lage mynter og deler til våpen, bomber, skip og fabrikker. Elves forsøk på å utvide seg til Sulawesi ble hindret av den japanske okkupasjonen av Indonesia i 1942. Inntil Inco Return på 1960 -tallet var nikkel stort sett upåvirket.
Ved å vinne Sorovaco -konsesjonen i 1968, håpet Inco å tjene på en overflod av billig arbeidskraft og lukrative eksportkontrakter. Planen var å bygge et smelteverk, en demning for å mate den og et steinbrudd og å hente inn kanadisk personell for å administrere det hele. Inco ønsket en trygg enklave for sine ledere, en godt bevoktet nordamerikansk forstad i den indonesiske skogen. For å bygge den ansatte de medlemmer av den indonesiske åndelige bevegelsen under. Lederen og grunnleggeren er Muhammad Subuh, som jobbet som regnskapsfører i Java på 1920 -tallet. Han hevder at en natt, da han gikk, falt en blendende lys på hodet. Dette skjedde med ham hver natt i flere år, og ifølge ham åpnet det "Forbindelsen mellom den guddommelige kraften som fyller hele universet og menneskesjelen." På 1950 -tallet hadde han blitt oppmerksom på John Bennett, en britisk fossilt brenselutforsker og tilhenger av den mystiske George Gurdjieff. Bennett inviterte Subuh til England i 1957, og han kom tilbake til Jakarta med en ny gruppe europeiske og australske studenter.
I 1966 opprettet bevegelsen et udugelig ingeniørfirma kalt International Design Consultants, som bygde skoler og kontorbygg i Jakarta (det designet også hovedplanen for Darling Harbor i Sydney). Han foreslår en ekstraktivistisk utopi i Sorovako, en enklave atskilt fra indoneserne, langt fra gruvens kaos, men fullt ut gitt av dem. I 1975 ble et inngjerdet samfunn med et supermarked, tennisbaner og en golfklubb for utenlandske arbeidere bygget noen kilometer fra Sorovako. Privat politi beskytter omkretsen og inngangen til supermarkedet. Inco leverer strøm, vann, klimaanlegg, telefoner og importert mat. I følge Katherine May Robinson, en antropolog som gjennomførte feltarbeid der mellom 1977 og 1981, ville “Kvinner i Bermuda-shorts og boller kjøre til supermarkedet for å kjøpe frossen pizza og deretter stoppe for snacks og drikke kaffe utendørs. Det luftkondisjonerte rommet på vei hjem er en" moderne hoax "fra en venns hus.
Enklaven er fremdeles bevoktet og patruljert. Nå bor høytstående indonesiske ledere der, i et hus med en velholdt hage. Men offentlige rom er gjengrodd med ugress, sprukket sement og rustne lekeplasser. Noen av bungalowene har blitt forlatt og skoger har tatt sin plass. Jeg ble fortalt at dette tomrommet er resultatet av Vales anskaffelse av Inco i 2006 og flyttingen fra heltid til kontraktsarbeid og en mer mobil arbeidsstyrke. Skillet mellom forstedene og Sorovako er nå rent klassebasert: ledere bor i forstedene, arbeidere bor i byen.
Selve innrømmelsen er utilgjengelig, med nesten 12 000 kvadratkilometer med skogkledde fjell omgitt av gjerder. Flere porter er bemannet og veiene blir patruljert. Det aktivt utvinnede området - nesten 75 kvadratkilometer - er inngjerdet med piggtråd. En natt syklet jeg på motorsykkelen oppover og stoppet. Jeg kunne ikke se haugen av slagg gjemt bak mønet, men jeg så restene av smelten, som fremdeles var nær lavatemperatur, strømme nedover fjellet. Et oransje lys kom på, og da reiste en sky opp i mørket og spredte seg til den ble blåst bort av vinden. Hvert par minutter lyser et nytt menneskeskapt utbrudd opp himmelen.
Den eneste måten ikke-ansatte kan snike seg på gruven er gjennom Matano-sjøen, så jeg tok en båt. Så førte Amos, som bodde på bredden, meg gjennom pepperfeltene til vi nådde foten av det som en gang var et fjell og nå er et hult skall, et fravær. Noen ganger kan du foreta en pilegrimsreise til opprinnelsesstedet, og kanskje er det her en del av nikkel kommer fra i gjenstandene som bidro til mine reiser: biler, fly, scootere, bærbare datamaskiner, telefoner.
Editor London Review of Books, 28 Little Russell Street London, WC1A 2HNletters@lrb.co.uk Please provide name, address and telephone number.
The Editor London Review of Books 28 Little Russell Street London, WC1A 2HN Letters@lrb.co.uk Please provide name, address and phone number
Les hvor som helst med London Review of Books -appen, nå tilgjengelig for nedlasting på App Store for Apple -enheter, Google Play for Android -enheter og Amazon for Kindle Fire.
Høydepunkter fra den siste utgaven, arkivene våre og bloggen, pluss nyheter, arrangementer og eksklusive kampanjer.
Dette nettstedet krever bruk av JavaScript for å gi den beste opplevelsen. Endre nettleserinnstillingene for å la JavaScript -innhold kjøres.