Sorovako, som ligger på den indonesiske øya Sulawesi, er en av de største nikkelgruvene i verden. Nikkel er en usynlig del av mange hverdagslige gjenstander: det forsvinner i rustfritt stål, varmeelementer i husholdningsapparater og elektroder i batterier. Den ble dannet for over to millioner år siden da åsene rundt Sorovako begynte å dukke opp langs aktive forkastninger. Lateritter – jordsmonn rik på jernoksid og nikkel – ble dannet som et resultat av den nådeløse erosjonen av tropisk regn. Da jeg kjørte scooteren opp bakken, endret bakken umiddelbart farge til rød med blodoransje striper. Jeg kunne se selve nikkelanlegget, en støvete brun røff skorstein på størrelse med en by. Små lastebildekk på størrelse med en personbil er stablet opp. Veier skjærer gjennom bratte røde åser og enorme garn hindrer jordskred. Gruveselskapet Mercedes-Benz dobbeltdekkerbusser frakter arbeidere. Selskapets flagg flagges av selskapets pickuper og terrengambulanser. Jorden er kupert og groper, og den flate røde jorden er foldet til en sikksakk-trapes. Området er bevoktet av piggtråd, porter, trafikklys og bedriftspoliti som patruljerer et konsesjonsområde nesten på størrelse med London.
Gruven drives av PT Vale, som er delvis eid av regjeringene i Indonesia og Brasil, med eierandeler i kanadiske, japanske og andre multinasjonale selskaper. Indonesia er verdens største nikkelprodusent, og Vale er den nest største nikkelgruvearbeideren etter Norilsk Nickel, et russisk selskap som utvikler sibirske forekomster. I mars, etter den russiske invasjonen av Ukraina, doblet nikkelprisene seg på en dag og handelen på London Metal Exchange ble suspendert i en uke. Hendelser som dette får folk som Elon Musk til å lure på hvor nikkelen deres kom fra. I mai møtte han Indonesias president Joko Widodo for å diskutere et mulig "partnerskap". Han er interessert fordi langdistanse elektriske kjøretøy krever nikkel. Et Tesla-batteri inneholder omtrent 40 kilo. Ikke overraskende er den indonesiske regjeringen veldig interessert i å gå over til elektriske kjøretøy og planlegger å utvide gruvekonsesjoner. I mellomtiden har Vale til hensikt å bygge to nye smelteverk i Sorovaco og oppgradere ett av dem.
Nikkelutvinning i Indonesia er en relativt ny utvikling. På begynnelsen av 1900-tallet begynte kolonistyret i Nederlandsk Øst-India å interessere seg for sine "perifere eiendeler", andre øyer enn Java og Madura, som utgjorde hoveddelen av øygruppen. I 1915 rapporterte den nederlandske gruveingeniøren Eduard Abendanon at han hadde oppdaget en nikkelforekomst ved Sorovako. Tjue år senere ankom HR “Flat” Elves, en geolog fra det kanadiske selskapet Inco, og gravde et testhull. I Ontario bruker Inco nikkel til å lage mynter og deler til våpen, bomber, skip og fabrikker. Alvenes forsøk på å ekspandere til Sulawesi ble hindret av den japanske okkupasjonen av Indonesia i 1942. Inntil Inco kom tilbake på 1960-tallet var nikkel stort sett upåvirket.
Ved å vinne Sorovaco-konsesjonen i 1968, håpet Inco å tjene på en overflod av billig arbeidskraft og lukrative eksportkontrakter. Planen var å bygge et smelteverk, en demning for å mate det, og et steinbrudd, og å hente inn kanadisk personell for å styre det hele. Inco ønsket en trygg enklave for sine ledere, en godt bevoktet nordamerikansk forstad i den indonesiske skogen. For å bygge den hyret de inn medlemmer av den indonesiske åndelige bevegelsen Subud. Lederen og grunnleggeren er Muhammad Subuh, som jobbet som regnskapsfører i Java på 1920-tallet. Han hevder at en natt, da han gikk, falt en blendende lyskule på hodet hans. Dette skjedde med ham hver natt i flere år, og ifølge ham åpnet det "forbindelsen mellom den guddommelige kraften som fyller hele universet og den menneskelige sjel." På 1950-tallet hadde han blitt oppmerksom på John Bennett, en britisk oppdagelsesreisende av fossilt brensel og tilhenger av mystikeren George Gurdjieff. Bennett inviterte Subuh til England i 1957, og han returnerte til Jakarta med en ny gruppe europeiske og australske studenter.
I 1966 opprettet bevegelsen et udugelig ingeniørfirma kalt International Design Consultants, som bygde skoler og kontorbygg i Jakarta (den tegnet også hovedplanen for Darling Harbour i Sydney). Han foreslår en ekstraktivistisk utopi i Sorovako, en enklave atskilt fra indoneserne, langt fra gruvenes kaos, men fullt ut sørget for av dem. I 1975 ble et inngjerdet område med et supermarked, tennisbaner og en golfklubb for utenlandske arbeidere bygget noen få kilometer fra Sorovako. Privat politi vokter omkretsen og inngangen til supermarkedet. Inco leverer strøm, vann, klimaanlegg, telefoner og importert mat. I følge Katherine May Robinson, en antropolog som utførte feltarbeid der mellom 1977 og 1981, «kvinner i Bermuda-shorts og boller kjørte til supermarkedet for å kjøpe frossen pizza og deretter stoppet for snacks og drikke kaffe utendørs. Det luftkondisjonerte rommet på vei hjem er en "moderne hoax" fra en venns hus.
Enklaven er fortsatt bevoktet og patruljert. Nå bor høytstående indonesiske ledere der, i et hus med en velstelt hage. Men offentlige rom er overgrodd med ugress, sprukket sement og rustne lekeplasser. Noen av bungalowene har blitt forlatt og skoger har tatt deres plass. Jeg ble fortalt at dette tomrommet er et resultat av Vales oppkjøp av Inco i 2006 og overgangen fra heltidsarbeid til kontraktsarbeid og en mer mobil arbeidsstyrke. Skillet mellom forstedene og Sorovako er nå rent klassebasert: ledere bor i forstedene, arbeidere bor i byen.
Selve konsesjonen er utilgjengelig, med nesten 12 000 kvadratkilometer med skogkledde fjell omgitt av gjerder. Flere porter er bemannet og veiene patruljeres. Det aktivt gruvede området – nesten 75 kvadratkilometer – er inngjerdet med piggtråd. En natt kjørte jeg motorsykkelen min oppoverbakke og stoppet. Jeg kunne ikke se slagghaugen gjemt bak ryggen, men jeg så restene av smelten, som fortsatt var nær lavatemperatur, strømme nedover fjellet. Et oransje lys kom på, og så steg en sky opp i mørket og spredte seg til den ble blåst bort av vinden. Med få minutters mellomrom lyser et nytt menneskeskapt utbrudd opp himmelen.
Den eneste måten ikke-ansatte kan snike seg opp på gruven er gjennom Matanosjøen, så jeg tok en båt. Så ledet Amos, som bodde i fjæra, meg gjennom peppermarkene til vi nådde foten av det som en gang var et fjell og nå er et hult skall, et fravær. Noen ganger kan man valfarte til opprinnelsesstedet, og kanskje er det her en del av nikkelen kommer fra i gjenstandene som bidro til mine reiser: biler, fly, scootere, bærbare datamaskiner, telefoner.
Editor London Review of Books, 28 Little Russell Street London, WC1A 2HNletters@lrb.co.uk Please provide name, address and telephone number.
The Editor London Review of Books 28 Little Russell Street London, WC1A 2HN Letters@lrb.co.uk Please provide name, address and phone number
Les hvor som helst med London Review of Books-appen, nå tilgjengelig for nedlasting på App Store for Apple-enheter, Google Play for Android-enheter og Amazon for Kindle Fire.
Høydepunkter fra den siste utgaven, arkivene og bloggen vår, pluss nyheter, arrangementer og eksklusive kampanjer.
Denne nettsiden krever bruk av Javascript for å gi den beste opplevelsen. Endre nettleserinnstillingene for å la Javascript-innhold kjøre.