Sorovako, som ligger på den indonesiske øya Sulawesi, er en av verdens største nikkelgruver. Nikkel er en usynlig del av mange hverdagsgjenstander: det forsvinner i rustfritt stål, varmeelementer i husholdningsapparater og elektroder i batterier. Det ble dannet for over to millioner år siden da åsene rundt Sorovako begynte å dukke opp langs aktive forkastninger. Lateritter – jordarter rike på jernoksid og nikkel – ble dannet som et resultat av den ustanselige erosjonen fra tropisk regn. Da jeg kjørte scooteren opp bakken, skiftet bakken umiddelbart farge til rød med blodoransje striper. Jeg kunne se selve nikkelverket, en støvete brun, grov skorstein på størrelse med en by. Små lastebildekk på størrelse med en bil er stablet opp. Veier skjærer gjennom bratte, røde åser og enorme nett forhindrer jordskred. Gruveselskapet Mercedes-Benz dobbeltdekkerbusser frakter arbeidere. Selskapets flagg heises av selskapets pickup-biler og terrengambulanser. Jorden er kupert og gropete, og den flate, røde jorden er brettet inn i en sikksakk-trapesformet form. Området er bevoktet av piggtråd, porter, trafikklys og politi som patruljerer et konsesjonsområde nesten på størrelse med London.
Gruven drives av PT Vale, som delvis eies av regjeringene i Indonesia og Brasil, med eierandeler holdt av kanadiske, japanske og andre multinasjonale selskaper. Indonesia er verdens største nikkelprodusent, og Vale er den nest største nikkelgruveprodusenten etter Norilsk Nickel, et russisk selskap som utvikler sibirske forekomster. I mars, etter den russiske invasjonen av Ukraina, doblet nikkelprisene seg på én dag, og handelen på London Metal Exchange ble suspendert i en uke. Hendelser som dette får folk som Elon Musk til å lure på hvor nikkelen deres kom fra. I mai møtte han Indonesias president Joko Widodo for å diskutere et mulig «partnerskap». Han er interessert fordi langtrekkende elektriske kjøretøy krever nikkel. Et Tesla-batteri inneholder omtrent 40 kilo. Ikke overraskende er den indonesiske regjeringen svært interessert i å gå over til elektriske kjøretøy og planlegger å utvide gruvekonsesjonene. I mellomtiden har Vale til hensikt å bygge to nye smelteverk i Sorovaco og oppgradere ett av dem.
Nikkelgruvedrift i Indonesia er en relativt ny utvikling. Tidlig på 1900-tallet begynte kolonistyret i Nederlandsk Øst-India å vise interesse for sine «perifere besittelser», øyene bortsett fra Java og Madura, som utgjorde hoveddelen av øygruppen. I 1915 rapporterte den nederlandske gruveingeniøren Eduard Abendanon at han hadde oppdaget en nikkelforekomst ved Sorovako. Tjue år senere ankom HR «Flat» Elves, en geolog fra det kanadiske selskapet Inco, og gravde et testhull. I Ontario bruker Inco nikkel til å lage mynter og deler til våpen, bomber, skip og fabrikker. Elves' forsøk på å ekspandere til Sulawesi ble hindret av den japanske okkupasjonen av Indonesia i 1942. Inntil Inco kom tilbake på 1960-tallet var nikkel stort sett upåvirket.
Ved å vinne Sorovaco-konsesjonen i 1968 håpet Inco å tjene på en overflod av billig arbeidskraft og lukrative eksportkontrakter. Planen var å bygge et smelteverk, en demning for å forsyne det, og et steinbrudd, og å hente inn kanadisk personell for å administrere alt. Inco ønsket en trygg enklave for sine ledere, en godt bevoktet nordamerikansk forstad i den indonesiske skogen. For å bygge den, ansatte de medlemmer av den indonesiske spirituelle bevegelsen Subud. Dens leder og grunnlegger er Muhammad Subuh, som jobbet som regnskapsfører på Java på 1920-tallet. Han hevder at en natt, da han gikk, falt en blendende lyskule på hodet hans. Dette skjedde med ham hver natt i flere år, og ifølge ham åpnet det «forbindelsen mellom den guddommelige kraften som fyller hele universet og den menneskelige sjel». På 1950-tallet hadde han blitt oppmerksom på John Bennett, en britisk fossilbrenselsutforsker og tilhenger av mystikeren George Gurdjieff. Bennett inviterte Subuh til England i 1957, og han returnerte til Jakarta med en ny gruppe europeiske og australske studenter.
I 1966 opprettet bevegelsen et udugelig ingeniørfirma kalt International Design Consultants, som bygde skoler og kontorbygg i Jakarta (de utformet også hovedplanen for Darling Harbor i Sydney). Han foreslår et utvinningsbasert utopi i Sorovako, en enklave atskilt fra indoneserne, langt fra kaoset i gruvene, men fullt forsynt av dem. I 1975 ble et inngjerdet samfunn med et supermarked, tennisbaner og en golfklubb for utenlandske arbeidere bygget noen kilometer fra Sorovako. Privat politi vokter omkretsen og inngangen til supermarkedet. Inco leverer strøm, vann, klimaanlegg, telefoner og importert mat. Ifølge Katherine May Robinson, en antropolog som utførte feltarbeid der mellom 1977 og 1981, «kjørte kvinner i bermudashorts og boller til supermarkedet for å kjøpe frossenpizza og stoppet deretter for snacks og kaffe utendørs. Det klimaanleggsbaserte rommet på vei hjem er en «moderne bløff» fra en venns hus.»
Enklaven er fortsatt bevoktet og patruljert. Nå bor høytstående indonesiske ledere der, i et hus med en velstelt hage. Men offentlige rom er gjengrodd med ugress, sprukket sement og rustne lekeplasser. Noen av bungalowene er forlatt, og skoger har tatt deres plass. Jeg ble fortalt at dette tomrommet er et resultat av Vales oppkjøp av Inco i 2006 og overgangen fra heltidsarbeid til kontraktsarbeid og en mer mobil arbeidsstyrke. Skillet mellom forstedene og Sorovako er nå utelukkende klassebasert: ledere bor i forstedene, arbeidere bor i byen.
Selve konsesjonen er utilgjengelig, med nesten 12 000 kvadratkilometer med skogkledde fjell omgitt av gjerder. Flere porter er bemannet og veiene patruljeres. Det aktivt utvunnede området – nesten 75 kvadratkilometer – er inngjerdet med piggtråd. En natt kjørte jeg motorsykkelen min oppoverbakke og stoppet. Jeg kunne ikke se haugen med slagg gjemt bak åskammen, men jeg så restene av smelta, som fortsatt var nær lavatemperatur, strømme nedover fjellet. Et oransje lys kom på, og så steg en sky opp i mørket og spredte seg til den ble blåst bort av vinden. Med noen minutters mellomrom lyser et nytt menneskeskapt utbrudd opp himmelen.
Den eneste måten ikke-ansatte kan snike seg inn på gruven på er gjennom Matanosjøen, så jeg tok en båt. Så ledet Amos, som bodde på kysten, meg gjennom pepperåkrene til vi nådde foten av det som en gang var et fjell og nå er et hult skall, et fravær. Noen ganger kan man foreta en pilegrimsreise til opprinnelsesstedet, og kanskje er det herfra noe av nikkelen kommer fra i gjenstandene som bidro til reisene mine: biler, fly, scootere, bærbare datamaskiner, telefoner.
Editor London Review of Books, 28 Little Russell Street London, WC1A 2HNletters@lrb.co.uk Please provide name, address and telephone number.
The Editor London Review of Books 28 Little Russell Street London, WC1A 2HN Letters@lrb.co.uk Please provide name, address and phone number
Les hvor som helst med London Review of Books-appen, som nå er tilgjengelig for nedlasting på App Store for Apple-enheter, Google Play for Android-enheter og Amazon for Kindle Fire.
Høydepunkter fra siste utgave, arkivet og bloggen vår, pluss nyheter, arrangementer og eksklusive kampanjer.
Dette nettstedet krever bruk av Javascript for å gi den beste opplevelsen. Endre nettleserinnstillingene dine for å tillate kjøring av Javascript-innhold.